Det å bistå hverandre i praktisk arbeid er et fenomen med lange tradisjoner og kan være forløperen til det vi i dag kaller dugnad. I Søre Trysil, på tross av sprikende synspunkter, har vi gjennom tidene bygget kirker, skoler, og mange samfunnshus ved hjelp av dugnadsinnsats. Grendene og organisasjonen har med sparsommelig kapital, realisert en rekke aktiviteter. Fortsatt myldrer det av lag og foreninger som holder tak i det som skjer i Søre Trysil.
Ildsjeler og tradisjon for dugnadsinnsats skaper utvikling i et samfunn. For Søre Trysil har felles innsats nærmest blitt et kjennetegn fra de som ser og opplever oss utenfra. Bemerkninger som at Sør-Tryslingene er flinke og får til mye, høres ofte. Det er vel heller ikke uten grunn at sogneprest Oppsand sammenlignet Sør-Tryslingen med Terje Vigen. Kirken hadde brent ned og Oppsand fremførte følgende ord: «Han sutret en dag kan hende to, Sør-Tryslingen, men så gikk han straks i gang med å reise nytt kirkebygg.»
Det har alltid vært noen som har gått foran, trodd og kjempet for saken, og som har klart å delaktiggjøre lokalbefolkningen. Slik har vyer og ideer blitt til realiteter. Ildsjelene har klart å skape glød, få lokalbefolkning til å anerkjenne at dette prosjektet er så viktig, at det investeres med arbeidskraft og tid.
Men dugnadsinnsatsen handler om mer enn å arbeide. Det handler om å ha ei hånd på rattet i forhold til hva som skal skje i lokalmiljøet. På ulike nivåer er enkeltpersoner med på å beslutte noe som er viktig for lokalsamfunnet og seg selv. Å påvirke skaper eierskap som igjen kan støtte opp under fellesskap, tilhørighet og identitet. Dugnadsinnsatsen har også en annen viktig dimensjon. Den bygger felles arenaer for sosiale opplevelser. Menneskets sosial interaksjon og omgang er i ferd med å endre seg. Det å gå til naboen for en kopp kaffe er ikke like utbredt som før. Da er det viktig at dugnadsfellesskapene samler folk hvor det er tid til prat og hygge.
I Søre Trysil er vi så heldig å ha tilflyttere, som ikke bare er nordmenn. For mange har derfor arbeidsfellesskapene som dugnadene skaper, vært viktige i forhold til å bli kjent med lokalbefolkningen, også utenfor den grenda man har flyttet til. Det bygges sosiale relasjoner og innflyttere blir raskere en del av nærmiljøet.
Fra mange hold sies det at dugnad er et døende fenomen. Det er en trist utvikling som slår beina under mange av verdiene i små lokalsamfunn. Kanskje er det viktigere enn noen gang at vi hegner om ildsjelene. At vi lar de får stikke frem nesa til fellesskapets beste uten at de møtes med jantelovens nedbrytende kommentarer. Vi må heie på ildsjelen slik at de fortsatt går foran med masse krutt og hjelper oss til å se mulighetene, som gagner oss alle.