Av Gustav Galåsen
Alder: 65
Yrke: Sone- og massasjeterapeut
Sivilstatus: Enslig
Hobby: Fotograf
Favorittmiddag og drikke: Lettsaltet lam med rotstappe og sursøt løksaus. Vann, men rødvin når jeg er ute.
Favorittfilm: «Så som i himmelen» har brent seg fast – med Helen Sjöblom og Michael Nyquist.
Favorittlåt: All slags musikk, men helst klassisk, alt ettersom sinnsstemning
Beskriv deg selv med tre ord: Sta, lang lunte og omtenksom
Fremtidsdrøm: At jeg kan fortsette å ferdes ute i naturen med kamera, og at jeg på den måten kan få dele opplevelsene med andre; inspirere dem til å se naturen og dyrene der ute.
«REV, ULV, BJØRN – OG SVANER
Helt fra barnsben av har jeg vært vant til å ferdes ute i naturen. Skogen, Koloåa og Trysilelva var min nabo, men som voksen har jeg byttet ut fiskestanga med kamera. Jeg nyter opplevelsen av å være i skogen, kjenne ro og fred, og lytte til den naturlige stillheten – det gir meg både energi og ro i kropp og sjel. Spesielt dyreinteressen har vokst seg til å bli dominerende. Som regel prøver jeg å følge for eksempel reveungene kveld etter kveld. Selvsagt hadde jeg også med mat som jeg la ut til småtassene. Det tok aldri lang tid før de dukket opp for å spise.
En ettermiddag jeg satt der skjedde akkurat det samme som så ofte før: Reveungene sluttet plutselig å spise, spisset ører – og stakk til skogs. Det var revetispa som lokket, og begynte å leke med ungene sine. Men alltid kom de tilbake og fortsatte å spise av maten. Etter hvert tok revemor ungene med lenger og lenger vekk fra hiet, og lærte dem å jakte.
En dag i 2009 fikk jeg tips fra en mann i Klaråsen om at det gikk en stor, hvit elg rundt huset hans. Jeg brukte faktisk flere år på å feste den unike oksen til minnebrikka på kameraet mitt, og det ble skikkelig gøy med den oksen. Hver vår klarte jeg å lete ham opp, og da gikk han sammen med en hel flokk med hvite elger. Jeg så mer og mer på ham som MIN okse, og hver vår når jeg endelig fant ham, ble jeg så rørt at jeg fikk tårer i øynene. Men etter 2015 kom han aldri mer tilbake til sommerbeitet sitt, og det kjentes som et tungt, personlig tap…
Den aller største naturopplevelsen jeg har hatt, er når det etter tre års «jakt» endelig lyktes meg å fotografere bjørn ved fotobua mi. En junikveld i 2017 dukket det opp en binne med to unger. Jeg holdt pusten der jeg satt, og torde ikke ta bilde på en lang stund, redd for at binna skulle høre kneppingen fra kamera. Til slutt knipset jeg bilder når binna forsynte seg av elgkadaveret som lå der, og det gikk greit: Jeg fikk bilde etter bilde på plass. Binna kikket innimellom bort på meg, men spiste ufortrødent videre sammen med ungene, og jeg betraktet det som om jeg var «godtatt».
Den ene ungen var skadet i bakparten. Etter en stund trakk den seg vekk fra «matfatet» og begynte å bevege seg vekk fra området. Jeg satt der med en stor klump i halsen og tårer i øynene, rørt over at ungen tydeligvis hadde fått beskjed om å bevege seg sakte avgårde. Tenk at bjørnemor viste slik omsorg for ungene sine… Hele opplevelsen var mektig.
En dag i fjor vinter da jeg satt på iskanten på en sjø i Søre Trysil, kom to svaner flygende og satte seg på isen ca. 300 meter fra meg. Like etter oppdaget jeg en ulv som kom smygende ut av skogkanten i retning av svanene. En ulv til… og flere, dukket opp, helt til de var fem stykker, som planmessig nærmer seg svanene i en halvsirkel. Jeg pleier bestandig å ha med meg to kameraer når jeg er ute på fototur, men denne gang hadde jeg valgt å legge igjen det ene i bilen. Jeg satt der og knipset i vei. Svanene tok etter hvert vingene fatt, og landet på sjøen rett ut for meg. Også ulvene snek seg nærmere og nærmere, og jeg knipset og knipset, for dette var jo en helt unik opplevelse! Jeg tror ikke mange i landet vårt har hatt en slik mulighet til å fotografere så mange ulver over så lang tid.
Så kom sjokket – nedturen: Jeg tok en titt på displayet, og alle bildene jeg hadde tatt var helt hvite! Stresset og fortvilet tok jeg av og på linsen, skrudde og skrudde på innstillingene, men alt var forgjeves. Jeg ville strekke meg etter mobilen, men da ulvene kom nærmere svanene, lettet de – før jeg fikk et eneste bilde.
Hva gjør dere ulver nå? For det gjennom meg. Kommer dere mot meg, eller går dere over til den andre siden av sjøen? De valgte det siste, og forsvant sakte inn i skogen. På netthinnen har jeg en stor, mektig og unik opplevelse, og ergrer meg den dag i dag over at kameraet ikke funket…
Ofte får jeg spørsmål om jeg ikke er redd, alene der ute i villmarken med disse rovdyrene, men jeg er faktisk ikke det. Jeg har ikke vært oppe i en eneste situasjon hvor dyrene har virket skremmende på meg. For meg er det bare en stor opplevelse å se dem. Dyrene har et eget samfunn der ute, og det er viktig at vi viser respekt…